Morgenbladet Tommy Olsson

goto bibliography / goto www.annesenstad.com / go forward

Exhibition Review in Morgenbladet, Norway
by Tommy Olsson
July 8th 2011, Page 26-27

ANMELDELSE
Is Her Name Red?
Anne Katrine Senstad
Stiftelsen 3,14. Bergen

Publisert 08. juli 2011

En blå stemme?
Farger finnes ikke, vi lever våre fattige liv i mørke.

Av Tekst: Tommy Olsson

Komplekst: Anne Katrine Senstads The Pink Project følges av et brummende lydspor.

Så, for å gå tilbake litt; jeg anbefalte vel denne for en eller to eller syv uker siden, av ren intuisjon mer enn noe annet. Eller kanskje det var en ekko fra tidligere røde monokromer et sted i bakhodet som var avgjørende? Spiller ingen rolle - det blir uansett noe ganske annet enn man tror når man virkelig oppsøker det.
Anne Katrine Senstad har bygget opp utstillingen med verk fra to nokså forskjellige serier av arbeider. The Pink Project, som består av en serie nesten monokrome fotografier (jeg tror det er fotografier, de oppfører seg i hvert fall sånn, selv om de i grunnen adresserer maleriets selve fundament; fargen). Dette gir oss ordet «Red» i utstillingens tittel. Ved siden av dette en serie portretter av norske kvinner i forskjellige aldrer - ofte i bunad - under tittelen The Norwegians - Women. Dette gir oss like selvfølgelig ordet «Her» i utstillingens tittel. Da gjenstår ordene «Is», «Name» og et spørsmålstegn. Er navnet hennes «Rød»?
Bortsett fra at jeg har en venninne som opererer under pseudonymet «Red» på Facebook kan det virke som dette hinter til en ganske utbredd oppfatning rundt hva fargene representerer eller hva vi lar de representere. Egentlig finnes det ikke farger, og vi lever våre fattige liv i totalt mørke der vi krabber rundt i et permanent smertehelvete - men likevel; der skiftningene i prismet finner sted er det fort gjort å tillegge nyansene betydninger som ikke nødvendigvis er fundert i noe annet enn en emosjonell respons. Og det er ikke særlig til å stole på, så da ender du opp med rødt som stoppsignal, samtidig som det får representere alt fra sinne til kjærlighet via et mareritt av blod og jordbær.
På puten. Det er selvfølgelig ikke det som skjer her, der flatene legger seg tett opp mot den mer stille grenen av abstrakt ekspresjonisme som best representeres av Mark Rothko. Dette dreier seg overhodet ikke bare om rødt, eller rosa, men hele malerskrinet - selv om det fremst er primærfargene som blir observert. I videoprojeksjonene Colour Kinesthesia og Colour Synesthesia, plassert i 45 graders vinkel fra hverandre i et hjørne, med sitteputer på gulvet for publikum (selvfølgelig bare meg, og ingen annen, en solsenkt tidlig ettermiddag i Bergen) skifter disse fargene i ultrarapid og gir ikke noen unødvendig informasjon fra seg, siden den uansett ikke finnes.
Der jeg sitter på puten og funderer over hvordan jeg i alle dager skal klare å reise meg opp igjen noensinne legger jeg spesielt merke til lydbildet. Det er, selvfølgelig, monotont og brummende, og ville fort fått meg til å grine og mislike i håpløs fortvilelse hadde det ikke vært for at det er nok komplekst og gjennomført til at det skal løfte seg over den gjengse standardlyden til nær sagt hvert eneste meditativt videoarbeid som er produsert noensinne. Det viser seg at en gammel helt står bak denne lyden; JG Thirlwell, for noen bedre kjent som Foetus, mannen som under 1980-tallet ga desperat industriell kakofoni en struktur få av hans samtidige var i nærheten av. Selvfølgelig måtte det til noen av det kaliberet for å ikke ødelegge hva som i utgangspunktet faktisk bare er litt gult, blått og rødt i poetisk bevegelse.
Så vidt friksjon. Portrettene av de norske kvinnene er så klart noe ganske annet, men legger seg også komfortabelt til rette i en godt definert tradisjon. Spørsmålet blir, i forhold til begge disse seriene, om det egentlig er litt for komfortabelt. Her kan det uansett se ut til at det er denne nå litt daterte fikseringen ved det norske som atter en gang resirkuleres en ekstra runde, idet bunader passerer revy. Men det er og noe tidstypisk ved denne iscenesettelsen - de står ute i en skog og ser oftest rett inn i kamera. En av dem mener jeg å ha truffet for ikke så lenge siden. Men kan slike bilder løsrive seg fra den nostalgien som ser ut til å følge med alt som lukter av nasjonal identitet? Det «norske» ser som oftest ut til å sitte fremst i presentasjonsformen, eller lett gjenkjennelige visuelle koder. Men det som virkelig forstyrrer, og derfor også vekker min genuine interesse, er kombinasjonen.
Utstillingen gjør med dette grepet rede for to distinkte strategier innenfor den samtidige kunstdiskusjonen, som hver for seg graviterer ned mot et nullpunkt innenfor sitt eget avgrensede - eller ok, muligens ubegrensede når vi forholder oss til fargeflatene for hva de er heller enn hva de sier oss innenfor institusjonens vegger - univers. Så langt fra hverandre at det bare så vidt oppstår en friksjon ved møtet, bare akkurat nok til å utfordre en nerve bak øyeeplet til den som ikke er fargeblind. Og akkurat nok til at du skal notere så vel farger som ansikter med et litt mer oppgradert blikk når du går ut i den solstenkte byen etterpå. Vi får vel se hvor lenge det varer. Solbrillene må jo uansett på igjen.